Jan Granlie

The Soviet-born, but now US-residing pianist Yelena Eckemoff, must be a rarity in today’s jazz. She obviously has a penchant for Nordic life, and she must have some budget to help her art. Since 2009 she has made records with a number of well-known Nordic artists such as Mads Vinding, Morten Lund, Mats Eilertsen , Marilyn Mazur, Verneri Pohjola, Antti Lotioen, Olavi Louhivuori, Tore Brunborg, Arild Andersen, Jon Christensen and Thomas Strønen, as well as with international jazz stars such as Manu Katché, Ralph Alessi, Drew Gress, Joey Baron, Paul McCandless, Peter Erskine, Billy Hart, Chris Potter, Adam Rogers, Gerald Cleaver, Mark Feldman, Ben Street, Mark Turner, Joe Locke, George Mraz and more.

She moved to the United States in 1991, where she at first made several recordings in classical, vocal, folk, Christian music and new age. Her first jazz album, “Cold Sun”, with bassist Mads Vinding and drummer Peter Erskine, was recorded in 2009, and that Manfred Eicher of ECM did not pick her up there and then, may well be considered a mistake by the German. She has always been concerned with the ingenious and a bit strange in nature, which is perhaps why her relationship with the Nordic countries is so strong. Eckemoff was trained as classical pianist at the Moscow State Conservatory, and jazz has come to her crawling gradually.

Her records are relatively long, like this latest recording, a double CD Nocturnal Animals that was recorded in Rainbow Studio in Oslo with bassist Arild Andersen and drummers and percussionists Jon Christensen and Thomas Strønen. And although I won’t bet my monthly paycheck on it, I suspect this is the last record with which drum legend Jon Christensen concluded his career, and because of just that well worth the money to buy.

We get 14 compositions made by Eckemoff, and the landscape is as Norwegian as it could possible get. “Nocturnal Animals” is essentially a melancholy record, Eckemoff’s lyrical way of playing has a lot of Russian soul in it, and sounds like a longing for great open landscapes of the cold Russia. At the same time, there is much of the typical Nordic and lyrical feel to the music – that her bandmates are so well-versed in. Andersen is there with his typically singing bass tone, which you can recognize from one mountain peak to the other, and behind him plays Christensen in his usual way, along with Strønen, who is the one who holds the rhythmic section together. Christensen has a relatively free role, where he, more or less, does what he wants.

And although Eckemoff’s compositions do not come across as most original, at least from a Nordic point of view, they work well with these Norwegian musicians. In some of the songs, Andersen pulls it all up, like in the driving “Walkingstick,” where his “four flat” play elevates whole song in a nice way.

Eckemoff has many fine piano solos that sometimes run in opposite direction from Keith Jarrett’s way of playing. She copies no one, she is herself, and her relationship with nature makes the music sometimes sound like a kind of soundtrack to a film about Nordic nature. And with three Norwegians by her side, she creates a nice collection of songs. Songs maybe not strong all the way, but Andersen’s fine bass and the two drummers’ loose and great playing turn this record into something completely different from what David Attenborgh or likes of him would normally pick for their nature films.

Original Danish:

Den sovjet-fødte, men nå USA-bosatte pianisten Yelena Eckemoff, må være en sjeldenhet innenfor dagens jazz. Hun har tydeligvis en egen forkjærlighet for det nordiske, og hun må ha en del «penger på bok» til å gjennomføre sin kunst, siden hun siden 2005 har gjort plater med en rekke kjente, nordiske artister som Mads Vinding, Morten Lund, Mats Eilertsen, Marilyn Mazur, Verneri Pohjola, Antti Lotjonen, Olavi Louhivuori, Tore Brunborg, Arild Andersen, Jon Christensen og Thomas Strønen, i tillegg til internasjonale jazznavn som Manu Katché, Ralph Alessi, Drew Gress, Joey Baron, Paul McCandless, Peter Erskine, Billy Hart, Chris Potter, Adam Rogers, Gerald Cleaver, Mark Feldman, Ben Street, Mark Turner, Joe Locke, George Mraz med flere.

Hun flyttet til USA i 1991, hvor hun gjorde flere innspillinger innenfor klassisk-, vokal-, folk-, kristenmusikk og new-age. Hennes første jazzalbum, «Cold Sun», med bassisten Mads Vinding og trommeslageren Peter Erskine, ble innspilt i 2009, og at Manfred Eicher i ECM ikke plukket henne opp der og da, må vel kanskje ansees som et feilgrep fra tyskerens side. Hun har alltid vært opptatt av det underfundige og litt rare i naturen, og det er kanskje derfor hennes forhold til Norden er såpass sterkt. Eckemoff er utdannet klassisk pianist ved Moscow State Conservatory, og jazzen har kommet krypende til henne etter hvert.

Hennes produksjon er relativt stor, og på hennes seneste innspilling, en dobbel-CD, har hun vært i Rainbow Studio i Oslo og innspilt med bassisten Arild Andersen og trommeslagerne og perkusjonistene Jon Christensen og Thomas Strønen. Og selv om jeg ikke kan sette en månedslønn på det, så har jeg en mistanke om at dette er siste innspilling med trommelegenden Jon Christensen, og bare det er verdt pengene for disse to platene.

Vi får 14 komposisjoner gjort av Eckemoff, og landskapet er så norsk som det nesten er mulig å få det.

«Nocturnal Animals» er i hovedsak en melankolsk plate, hvor Eckemoffs lyriske måte å spille på, som har mye russisk i seg, og som kan høres ut som en slags lengsel etter de «store» landskapene i den kalde, russiske naturen. Samtidig er det mye av det typisk nordiske og lyriske i musikken, som de andre musikerne er vel bevandret i. Andersen med sin typisk syngende basstone, som man nesten kan gjenkjenne fra en fjelltopp til den andre, og bak «leker» Christensen seg på sedvanlig måte, sammen med Strønen, som er den som holder det rytmiske sammen. Christensen har en relativt fri rolle, hvor han, mer eller mindre, gjør som han vil.

Og selv om Eckemoffs komposisjoner ikke er de mest originale, sett ut fra et nordisk synspunkt, så fungerer det fint med de norske musikerne. I noen av låtene drar Andersen det hele opp, som i den drivende «Walkingstick», hvor hans «fire flate»-spill løfter det hele på en fin måte.

Eckemoff gjør mange fine pianosolier, som innimellom også heller over mot Keith Jarrett, men det blir aldri noen kopi. Hun er seg selv, og hennes forhold til naturen gjør noen ganger musikken til en slags «soundtracks» til naturfilmer fra Norden.  Og med de tre nordmennene ved sin side, blir dette en fin samling låter, som riktignok ikke er like sterke hele veien, men ved hjelp av, særlig Andersens fine bass-spill og de to trommeslagernes løse og fine spill, blir dette noe helt annet enn en følgesvenn til David Attenborgh eller andre som plukker musikk til naturfilmene sine.